Anmeldelse i Klassekampen:
Christian Houges fotografi «Antenna- forest» utgjør en sentral del av «Ild og Vann». Fotografiet er tatt på Svalbard og er en del av serien «Arctic Techno- logy». Houges poetiske vinterland- skap er montert i samme rom som perkusjonisten Terje Isungsets lydinstallasjon «Winter Songs», og de to arbeidene kler hverandre på en helt spesiell måte. De vekselvis rungende og glassklare klangene Isungset får ut av sitt spill på instrumenter laget av is, skaper sammen med synet av snølandskapet fra Spitsbergen en følelse av å stå ovenfor et ubegripelig, stort og overveldende rom. Naturens vintertilstand er bearbeidet på en overbevisende måte! Lest som et sinnbilde, minnet Houges fotografi meg, for øvrig, om en aforisme av Henri Michaux, som jeg leste for over tyve år siden: «I mangel på sol, forsøk å modne under isen».
Jeg kan ikke huske noen gang – verken før eller senere – å ha fått et bedre råd enn dette. For personer som midlertidig er satt ut av spill, altså de menneskene Kunstvisitten er ment for, antar jeg at det å få brakt til seg næringsrik kunst kan være av avgjø- rende betydning. Kunstformidler Kirsten Mørck fortjener heder og ære for sin vedvarende innsats på området!
Mona Gjessing
kunst@klassekampen.no
Monday, January 25, 2010
Wednesday, January 13, 2010
Dagsavisen
www.dagsavisen.no/kultur/article463010.ece
I pakt med temperaturen
Terje Isungset kan ikke svare på om navnet hans har vært avgjørende for instrumentvalget, men spiller inntil videre utelukkende på instrumenter av is. Foto: Scanpix
– Det fine med å jobbe med is er å se at mennesker har lite å stille opp med i den store sammenhengen. Å kjenne at vi er små, sier Terje Isungset. Som fortsetter å spille på instrumenter av frosset vann.
GEIR RAKVAAG i dag
Terje Isungset gir ut sitt nye album «Winter Songs» om to uker. Hans sjette der han bare bruker instrumenter av frosset vann. Plata kommer ved neste fullmåne, siste helga i januar, samtidig som han igjen spiller på Ice Music Festival på sitt fødested Geilo. Han har selvfølgelig ikke noe mot at det har vært svært kaldt i det siste.
– Nei, jeg synes det er deilig, jeg. Det gjelder bare å ta på seg gode klær og være i aktivitet, sier Terje Isungset.
Han forteller at instrumentene av is låter bedre jo kaldere det er. Når temperaturen nærmer seg null blir de naturlig nok vanskeligere å håndtere.
God klang
Den britiske avisa The Guardian skrev i forrige uke en forhåndsomtale av isfestivalen og den nye plata. Med begeistrede begreper som «cool classics», «strange warmth» og «shivers down my spine». Isungsets prosjekt har vakt internasjonal oppsikt de ti årene som er gått siden det startet.
Arbeidet med instrumenter av is begynte med et bestillingsverk til Vinterspillene på Lillehammer i 2000. Der kombinerte perkusjonisten is med vanlige instrumenter.
– Klangen var helt vidunderlig. Det låt så vakkert og unikt at jeg ville jobbe videre med dette, forklarer han.
– Jeg fikk en idé om å lage sju CDer, en serie med forskjellige uttrykk. Den siste kommer neste år. Den blir kun solo-is, mens den som kommer nå er så mangfoldig som mulig i forhold til de stramme grensene isen setter. Jeg har med isgitar, ishardingfele, stemmer og sangkor. Den er mer variert i klangene enn de forrige.
Viktig ressurs
Terje Isungset skjærer selv ut instrumentene sine med kniv. Hvordan lager han ei hardingfele av is?
– Kroppen er av is. Jeg har brukt vanlige strenger og stemmeskruer. Det er Nils Økland som spiller på den, forteller Isungset. Han har også med Sissel Walstad på harpe, Espen Jørgensen på gitar, Lena Nymark som sanger og St. Hallvardguttene.
– Jeg lar andre spille på strengeinstrumentene. Jeg har så godt som utelukkende spilt på frosset vann selv. Det er en stor ære å få spille på verdens viktigste ressurs.
Plata er tatt opp under forrige isfest på Geilo, og i en isdom i Val Senales i Italia, på en isbre 3.000 meter over havet. Isungset kommer til å fortsette å gjøre slike iskonserter, også etter at han er ferdig med å lage plater med denne materien.
Låner fra naturen
– Alle instrumentene som blir brukt er laget fra gang til gang. Jeg har en frysehenger som jeg kan turnere med, men på platene er alle instrumentene nye. Jeg bruker aldri samme instrument på to plater. Det er hele poenget, sier Terje Isungset.
Med dette konseptet er det naturlig at han er mer enn gjennomsnittlig bekymret for klimaendringene.
– Jeg har alltid vært opptatt av klimaet. Det er en viktig del av budskapet mitt. Det ligger som en kommentar i musikken. Med et perspektiv som er viktig. Jeg låner instrumentene fra naturen, og leverer dem tilbake etter bruk. Det setter ting i perspektiv. Jeg gjorde en konsert i Svartisen, der jeg fikk et ishorn som var 2.500 år gammelt. Jeg spiller på det, og så er det borte. Det minner oss om hvor kort tid menneskene lever, i forhold til hvor lenge jorda eksisterer.
I pakt med temperaturen
Terje Isungset kan ikke svare på om navnet hans har vært avgjørende for instrumentvalget, men spiller inntil videre utelukkende på instrumenter av is. Foto: Scanpix
– Det fine med å jobbe med is er å se at mennesker har lite å stille opp med i den store sammenhengen. Å kjenne at vi er små, sier Terje Isungset. Som fortsetter å spille på instrumenter av frosset vann.
GEIR RAKVAAG i dag
Terje Isungset gir ut sitt nye album «Winter Songs» om to uker. Hans sjette der han bare bruker instrumenter av frosset vann. Plata kommer ved neste fullmåne, siste helga i januar, samtidig som han igjen spiller på Ice Music Festival på sitt fødested Geilo. Han har selvfølgelig ikke noe mot at det har vært svært kaldt i det siste.
– Nei, jeg synes det er deilig, jeg. Det gjelder bare å ta på seg gode klær og være i aktivitet, sier Terje Isungset.
Han forteller at instrumentene av is låter bedre jo kaldere det er. Når temperaturen nærmer seg null blir de naturlig nok vanskeligere å håndtere.
God klang
Den britiske avisa The Guardian skrev i forrige uke en forhåndsomtale av isfestivalen og den nye plata. Med begeistrede begreper som «cool classics», «strange warmth» og «shivers down my spine». Isungsets prosjekt har vakt internasjonal oppsikt de ti årene som er gått siden det startet.
Arbeidet med instrumenter av is begynte med et bestillingsverk til Vinterspillene på Lillehammer i 2000. Der kombinerte perkusjonisten is med vanlige instrumenter.
– Klangen var helt vidunderlig. Det låt så vakkert og unikt at jeg ville jobbe videre med dette, forklarer han.
– Jeg fikk en idé om å lage sju CDer, en serie med forskjellige uttrykk. Den siste kommer neste år. Den blir kun solo-is, mens den som kommer nå er så mangfoldig som mulig i forhold til de stramme grensene isen setter. Jeg har med isgitar, ishardingfele, stemmer og sangkor. Den er mer variert i klangene enn de forrige.
Viktig ressurs
Terje Isungset skjærer selv ut instrumentene sine med kniv. Hvordan lager han ei hardingfele av is?
– Kroppen er av is. Jeg har brukt vanlige strenger og stemmeskruer. Det er Nils Økland som spiller på den, forteller Isungset. Han har også med Sissel Walstad på harpe, Espen Jørgensen på gitar, Lena Nymark som sanger og St. Hallvardguttene.
– Jeg lar andre spille på strengeinstrumentene. Jeg har så godt som utelukkende spilt på frosset vann selv. Det er en stor ære å få spille på verdens viktigste ressurs.
Plata er tatt opp under forrige isfest på Geilo, og i en isdom i Val Senales i Italia, på en isbre 3.000 meter over havet. Isungset kommer til å fortsette å gjøre slike iskonserter, også etter at han er ferdig med å lage plater med denne materien.
Låner fra naturen
– Alle instrumentene som blir brukt er laget fra gang til gang. Jeg har en frysehenger som jeg kan turnere med, men på platene er alle instrumentene nye. Jeg bruker aldri samme instrument på to plater. Det er hele poenget, sier Terje Isungset.
Med dette konseptet er det naturlig at han er mer enn gjennomsnittlig bekymret for klimaendringene.
– Jeg har alltid vært opptatt av klimaet. Det er en viktig del av budskapet mitt. Det ligger som en kommentar i musikken. Med et perspektiv som er viktig. Jeg låner instrumentene fra naturen, og leverer dem tilbake etter bruk. Det setter ting i perspektiv. Jeg gjorde en konsert i Svartisen, der jeg fikk et ishorn som var 2.500 år gammelt. Jeg spiller på det, og så er det borte. Det minner oss om hvor kort tid menneskene lever, i forhold til hvor lenge jorda eksisterer.
Tuesday, January 12, 2010
The Guardian
www.guardian.co.uk/music/tomserviceblog/2010/jan/06/terje-snow
Terje Isungset's ice instruments create cool classics
Purcell and Vivaldi are all very well, but it's a modern, avant-garde Norwegian who sends shivers down my spine
Blue lips ... Terje Isungset plays the ice trumpet. Photograph: Aas Erlend/AFP/Getty Images
Snow, ice, and frost music. We can do better than Debussy's The Snow is Dancing, than Rimsky-Korsakov's The Snow Maiden or Vivaldi's Winter from The Four Seasons, better even than Purcell's Frost Scene, George Benjamin's A Mind of Winter, or Danish composer Hans Abrahamsen's Schnee (er, Snow), to give just a few highlights of frost-nipped classical music (even if the Abrahamsen, if you haven't heard it, is music of coruscating glacial brilliance).
But Norwegian musician and composer Terje Isungset takes the idea of ice-music to its logical, literal conclusion. He makes instruments out of ice – and, yes, I know it's cold out there everywhere from Cape Wrath to Cornwall, but if you can make British versions of Terje's ice-blocks, glocks, and horns while you're waiting for the AA to rescue you in a layby on the M3, then I want to see and hear the evidence.
And you haven't had enough of the snow by then, Terje plays the Icemusicfestival in Geilo, in the Norwegian highlands between Oslo and Bergen, at the end of January. But if you can't get out of the house to get to Scandinavia, stay in and warm yourself with Terje's new album, Winter Songs. For all their millennia-old origins in the glaciers of Norwegian uplands, Terje's ice instruments have a strange warmth, and a serene, haunting beauty. And maybe if this cold snap continues much longer, I'll be able to turn my pond into an ice-xylophone.
Terje Isungset's ice instruments create cool classics
Purcell and Vivaldi are all very well, but it's a modern, avant-garde Norwegian who sends shivers down my spine
Blue lips ... Terje Isungset plays the ice trumpet. Photograph: Aas Erlend/AFP/Getty Images
Snow, ice, and frost music. We can do better than Debussy's The Snow is Dancing, than Rimsky-Korsakov's The Snow Maiden or Vivaldi's Winter from The Four Seasons, better even than Purcell's Frost Scene, George Benjamin's A Mind of Winter, or Danish composer Hans Abrahamsen's Schnee (er, Snow), to give just a few highlights of frost-nipped classical music (even if the Abrahamsen, if you haven't heard it, is music of coruscating glacial brilliance).
But Norwegian musician and composer Terje Isungset takes the idea of ice-music to its logical, literal conclusion. He makes instruments out of ice – and, yes, I know it's cold out there everywhere from Cape Wrath to Cornwall, but if you can make British versions of Terje's ice-blocks, glocks, and horns while you're waiting for the AA to rescue you in a layby on the M3, then I want to see and hear the evidence.
And you haven't had enough of the snow by then, Terje plays the Icemusicfestival in Geilo, in the Norwegian highlands between Oslo and Bergen, at the end of January. But if you can't get out of the house to get to Scandinavia, stay in and warm yourself with Terje's new album, Winter Songs. For all their millennia-old origins in the glaciers of Norwegian uplands, Terje's ice instruments have a strange warmth, and a serene, haunting beauty. And maybe if this cold snap continues much longer, I'll be able to turn my pond into an ice-xylophone.
Subscribe to:
Posts (Atom)